Dåpsfatet tilbake etter 250 år!
Vi ankom en vakker, liten og etter hvert fullsatt Skiptvedt kirke, en smule nervøse. Vi hadde lenge tenkt på overlevering av dåpsfatet.
Avgjørelsen var tatt og det var ingen vei tilbake. Men allikevel var det vemodig å gi fra seg dette dåpsfatet, som i så mange år har vært en del av vår familie.
Gudstjenesten ble holdt av sogneprest Eivor Andresen. Den inneholdt både taler og vakker sang...
Hun holdt en preken om Syndefallet, livets start og ekteskapet. Noe som gjorde at det ble en rød tråd - med tanke på at motivet på dåpsfatet var nettopp Syndefallet.
Tidligere sogneprest Yngvar Nilsen holdt en liten tale om dette. «Vi ser Eva står der og lurer stakkars Adam, slangen er like bak, og vi ser også kunnskapens tre. Nettopp dette var jo også basis i dagens tekst om syndefallsberetningen - og etter 250 år så er dette et ganske underlig sammentreff». 
Yngvar Nilsen fortalte i sin tale til menigheten hvordan riksantikvaren hadde gitt samtykke til at menigheten fikk beholde fatet. Han fortalte om brannen i 1762, og at det som var igjen var deler av kirkeveggene, messinglysestakene, og noe sølvtøy til nattverdsutstyret. De regnet også med at messingfatet ble berget ut, men ellers var alt tapt. Og alt var et stort kaos.
Yngvar Nilsen fortalte at de etter møtet med vår familie begynte med slektsgransking. De viste jo navnet Kristen Knudsen, at han var en «Sketveing» og at han var gravlagt i Onsøy i år 1900. Derfra kunne de gå i kirkebøkene og fant da ut at Kristen Knudsen var fra gården Ladim, ca. 3 km fra Skiptvedt kirke. 
Til slutt fortalte han at fatet skal henge i buen ved den nåværende døpefonten, når det er arrangementer i kirken, men ellers skal det oppbevares i safen sammen med resten av det gamle sølvtøyet. Vider fortalte han at de drev og forsket på hvor gammelt fatet er og hvem som har laget det. Han forsikret da menigheten og familien om at dette skulle bli fortalt både til menigheten og familien så fort de fant ut av dette. Men at dette var et vanskelig lerret å bleke, så at noen svar til neste uke kunne ikke forventes. Noe som førte til latter i menigheten.
Så ble ordet gitt til min bror, Fritjof som holdt en tale, hvor han fortalte historien om Kristen Knudsen, slik vi har lært den å kjenne.
Nå har vår del av historien blitt avsluttet, og dåpsfatet er endelig der det hører hjemme, etter 250 år på avveie.
Så ble det utført en overrekkelse av dåpsfatet fra vår familierepresentant Fritjof, til menighetsrådsformann i Skiptvedt menighet, Olav Pedersen.
Det hele ble avsluttet med applaus fra menigheten.
Etter overrekkelsen var det kirkekaffe (med servering av en NYDELIG kake jeg gjerne skulle hatt oppskriften på), og menigheten fikk da lov å ta dåpsfatet ved nærmere ettersyn. Det var med stor interesse de fremmøtte kom frem til dåpsfatet, løftet på det, studerte og diskuterte. Flere kom til oss og hadde spørsmål, og vi svarte etter beste evne.
For vår familie var dette en veldig god opplevelse. Det at vi så at medlemmene i Skiptvedt menighet var så takknemlig for at fatet nå hadde kommet tilbake. De viste en stor glede, noe som gjorde at vi i vår familie er svært takknemlig for at vi har fått æren av å gi dette dåpsfatet tilbake. Nå sitter vi alle igjen med mange gode minner, samt en historie som nå har kommet til ende.
Vi håper at Skiptvedt menighet får glede av fatet i mange, mange år.
Så et siste hjertelig farvel med dåpsfatet...
Nå er det minnene som lever videre her hjemme... :-)
