Ting har ofte en historie…
Min oldemor kom fra Bergen. Hun bodde i Kaigaten.
Husker de gangene vi var på besøk hos henne…
Det var sååå spennende!
Hun bodde i en bygård – og det var skikkelig uvant for en jente som meg, som kommer fra bygda…
Hun var så snil min oldemor.
En ekte oldemor: lita og rund, med helt hvitt hår som hun hadde i en tull midt på hode!
Og så strikket hun sokker til endene…
(Vi satt med store øyne å hørte på historiene om hvordan endene ble kalde på bena vinterstid – og hun reddet dem med sine hjemmestrikkede sokker)
Minner…
Nå er Bygården i Kaigaten revet. Borte!
For flere år siden var min bror var på seminar i Bergen.
Og han kunne jo ikke være i Bergen, uten å ta turen bort til Kaigaten…
Der hadde også han mange gode minner fra sin barndom og sin farmor.
Men Kaigaten var ikke lenger som den var…
Bygården som en gang var der, var nå borte. Og det var mye som minnet om den tiden som vi hadde hos oldemor.
Men på utsiden av der gården tidligere sto, lå denne steinen.
Den steinen har nok vår kjære oldemor tråkket på mang en gang!
Så min bror tok den med… (tror helt sikkert det er lov) og han har båret den gjennom hele Bergen, inn på fly, ut av fly, inn i bil, ut av bil…
Pakket den inn, og gitt den i gave til moder`n.
Og nå har vi hatt den med til steinhuggeren, og gravert inn navnet, og gitt den hedersplassen i trappen – i første trinn!
Og trappen heter: Kaigaten – så klart…
Ha en strålende dag!
Line ♥
