Min drøm om å se alle de flotte rosene, som var fulle av roseknupper, klatre oppover lysthuset – nesten ferdig til å springe ut – er nå spolert for i år.
Fra å være så nære til å være borte over nattet, gjør at mitt forhold til rådyrene nå har blitt forandret. Roseknupper er visst som konfekt for rådyrene – og gudene skal vite at her har de hatt et herremåltid!
Jeg burde vel kanskje vært forberedt på dette, når jeg tross alt bor “i skogen” – og sjelden har jeg jo sett noen av tulipanene fått blomstre opp her i hagen – men det var jeg altså ikke. Roseknuppene var nå borte…
Her er bildet av rosen Sommerwind som ikke ble så hardt angrepet av rådyrene, som New dawn som stod ved siden av.
Så i håp om å redde de stakkars rose-knuppene som var igjen – var det bare å sømfare nettet etter tips mot rådyrene.
Tips 1 – Menneskehår.
Hmmm… Jeg har 3 jenter med langt hår… 🙂 Men jeg tror kanskje ikke de er villig til å ofre noe av manken sin for meg og rosene, så da må jeg ta saksa og klippe dem når de sover… Usikker på hvordan de reagerer, så jeg velger å prøve andre tips, i hvertfall foreløpig…
Eller kanskje jeg rett og slett kan dra innom frisøren og få litt hår der – det sparer i hvertfall husfreden…
Tips 2 – Blodmelblanding.
Dette hadde jeg virkelig tro på – så jeg dro avsted til planteskolen og tømte lageret dems for blodmel.
Vel hjemme blandet jeg sammen den magiske blanding som nå skulle få rådyrene til å frykte den konfekten de før elsket….
4 dl blodmel
2-3 korker salmiakk
2 liter vann
Så la jeg oasisbiter i denne blandingen før jeg la de ut i rosebeddene.
Jeg brukte fakkelstativ og la oasisen oppi.
NB! Det er viktig å dyppe oasisbiten i blodmelblandingen på nytt – etter regnvær…
Tips 3 – Mannlig urin på en planke
Hmmm… Da skal rådyrene bli skremt av lukten og at det er en annen mann som er sjefen her?
Det skader ikke å prøve – så jeg forklarte min kjære viktigheten om å bidra i kampen mot rådyrene – så han har nå fått pålegg om å markere seg på alle trestammene rundt her. Og manlige gjester har i sene nattetimer blitt jaget ut til skogkanten, i stede for å late vannet i det rommet med ♥ på døra…
Om det er blodmelet eller de manlige vannlatingene som har virket, er jeg usikker på – men noe har virket.
For rådyrene har i alle fall nå holdt seg borte, og jeg ser frem til blomstringen av de stakkars små knuppene som nå er igjen…