Støttemur av gamle granittblokker

Hei!

Årets hagesesong startet tidlig. Egentlig skulle vi reist til Gran Canaria i mars, men siden hele verden stengte ned, ble det to uker ferie hjemme i stedet.

Vinter og snø i Fredrikstad har også glimret med sitt fravær i år, så da var det bare å sette i gang. Planen var – vi skal lage ny trapp nede ved låven. Og etter det, skal vi fortsette i hagen, der vi slapp i fjor.

 

Så i stedet for å ligge på en solseng i Spania, tok vi på oss arbeidstøy, og erklærte hagesesongen for åpnet!

Uteområdet nede ved låven har ikke fått noe spesiell pleie på mange år, så det som en gang var lite og pent, har nå utviklet seg til et overgrodd buskas…

 

Dette er trappa som var grunnen til prosjektet.

Her måtte det jo bare gjøres noe.

 

 

Så da gikk vi igang med beskjæring og fjerning av busker og kratt…

 

Røtter ble fjernet, og jorden ble klargjort for nye planter til våren…

 

Men når buskene ble fjernet, kom den gamle muren til syne…


Og det var ikke akkurat noe lekkert syn!
(Strømkabelen i luften hang ikke lenge da Jarle skulle svinge seg med gravemaskin, så den tok vi like godt å gravde ned i bakken)

Så det var vel egentlig ikke noe å lure på…

Det må lages ny støttemur.

Heldigvis har vi et lager med stein, for i den gamle muren var det en salig blanding av smått og stort. Og ikke nok store steiner for å lage en pen mur.

Det ble lagt duk, og pukk ble fylt på, og vi tegnet med merkespray der vi ønsket at muren skulle stå…

Så startet stablingen…

Jarle har blitt en raser på å bruke klypa…

 

Siden vi ikke har noen planer om å stable denne muren flere ganger, la vi duk og pukk også bak muren.

Så til slutt fylte vi på med mer jord.

 

Så etter noen uker var vi tilbake der vi startet…


Vi skulle jo bare lage en trapp…

Fortsettelse følger… 🙂

En skigard må man jo ha…

<a href=”https://www.bloglovin.com/blog/3600088/?claim=vzwbaqs34fb”>Follow my blog with Bloglovin</a>

For noen år siden så jeg et bilde av en skigard med snø og lykter på. Det var SÅ vakkert!
Faktisk så fint at selv mannen i huset ønsket seg skigard…

Vi så for oss den i vår egen hage… Og bare MÅTTE ha det!

Det er kanskje ikke på bondelandet, i utkanten av Fredrikstad, det passer best med en skigard, men pytt! Det betyr ikke noe for oss. VI ønsket oss skigard, og skigard måtte det bli!

 

Så en sommerdag i 2018 begynte jakten på en ekte en. Vi kunne jo ikke lage dette selv. Nei, vi måtte ha en ekte en. Sånn som de har oppe i dalene…

Heldige er vi, som har en hytte-nabo fra Gålå! En som sa seg villig til å kjøpe den for oss og frakte den helt hit til Huset på landet!
Stian… TUSEN TAKK!!! Du er bare fantastisk!

 

Så sommeren 2019 kom skigarden ferdig buntet til Huset på landet…

Dette ser ikke mye ut, men er faktisk nok til ca 40 meter.

 

Her langs kanten skulle den stå…

 

 

Så startet moroa…

Staurene ble plassert to og to, med klart til å kløvde skier legge i mellom.

 

Vi brukte spett til å stikke hull i jorden, og slegge til å slå staurene ned i bakken.
Det er litt forskjellig høyde på de, men det er jo det som er fint!

 

Her er en liten videosnutt om hvordan resultatet ble.

 

Og slik ble det når det ble vinter og snø…

 

Vi ble nok en gang fornøyd med innsatsen, og det ble akkurat slik vi så for oss.

Ønsker deg samtidig en fin søndag, og alle mammaer en strålende morsdag.
Her blåser det ville stormer og regner så det spruter! Så der blir en deilig innedag med fyr i peisen. Og jentene våre kommer på besøk i ettermiddag. Det gleder jeg meg til!

 

 

Endelig ble det ny trapp!

 

De som har fulgt bloggen en stund vet at det nå er 9 år siden vi rev den gamle trappen, for endelig å bygge ny.
Men før vi kunne lage den, måtte vi fjerne en del fjell. Det tok tid, og så har årene bare gått.

Men NÅ!!!  I herrens år 2019 ble det laget ny trapp!

 

 

 

 

Det bores hull til søyleskoene…

 

Reisverket til trapperepo bygges først…

 

 

Så lages trappevangene…

 

 

 

 

 

 

 

Klossene til trinna blir limt og skrudd fast…

 

Repoet får gulv…

 

Trinna legges…

 

 

Vangene ble malt hvite først…

 

Siden trappen ikke er rett, men skrår ca 30 cm til hver side, var det enklest å legge gulvet med litt ekstra mål, for så å tegne opp hvor det skulle kappes.
Det ble gjort i skumringen siden det da var mye lettere å se laserstreken, enn i dagslys…

 

 

Den øverste trappen ble laget, og så var det rekkverket sin tur…

 

 

Siden jeg er litt over gjennomsnittet utålmodig, hadde jeg malt materialene til alt rekkverket før vi kappet til…

 

Å bygge et rekkverk i en trapp som skrår utover og i tillegg skal ha på toppbord og hatter på stolpene, var jammen ikke lett.

Og sjekk det nederste trinnet…

Det har Jarle laget det også!

Jeg er så imponert over den mannen!

Så at jeg har måttet vente i 9 år på denne trappen, og at vi brukte to av våre tre sommerferieuker på å bygge den… Det var det virkelig verdt!!!

 

Her er bilder av trappen ferdig…

Og jeg er strålende fornøyd med ny trapp!!!

Hageprosjekt 2019 – skifer og støttemur

Dokumentering av hagens prosjekter er morsomt å ha. Men siden jeg ikke har vært noe flink til å blogge, blir det heller ikke noe å se tilbake på. Derfor prøver jeg nå å gå i gjennom bilder litt her og der, og få dette sammen så det kommer inn på bloggen. Men jeg har jammen ikke vært flink til å ta bilder heller… Sukk.

Hageåret 2019 startet etter årets våronn på jordene og kapping og klyving av veden som ble hugget i vinter.

Endelig var det tid for å starte i hagen igjen.

 

Her starter årets hageprosjekt…

Tenk, det har nå gått 9 år siden vi rev trappen fra verandaen og ned i hagen. Men nå skulle vi endelig gjøre dette området og trappen ferdig!

 

For å ha færrest mulig “problemområder” med hensyn til vedlikehold, ønsket vi å “binde sammen” støttemuren og plattingen til trappen.

Her skal det legges skifer, men først la vi ut et lagt med “flis” som setteunderlag…

 

Og Jarle gikk i gang med friskt mot…

 

 

Skiferen som vi har brukt er rester fra egen hage, og skifer vi har fått av min bror.
De har derfor ikke samme tykkelse, noe som skaper mye ekstra jobb med leggingen, siden grunnlaget da må være i forskjellig høyde…

Siden mine skiferlegger-kunnskaper begrenser seg til å legge skifer en og en, som gangsti, var det begrenset hva jeg kunne gjøre for å bidra. Men kantsten det kan jeg klare, så da la jeg belegging-stenene som går foran muren. Og så måtte jeg ta de opp igjen, da jeg ikke hadde lagt de i riktig høyde i forhold til skiferen…

 

Men det ble bra til slutt, og da var det bare å fylle flis i mellom.
I tillegg la vi tørr mørtel i mellom, så vi slipper jobben med å luke. For ugress blir det, om det er mulighet for å gro.

Så var den plattingen ferdig.

Sløvingene tok selvfølgelig ikke bilde av resultatet, så her er bildet fra en dag i nå i januar…

Foran skal det etterfylles med jord, og sås ny gressplen.
Men det tar vi sammen med prosjektet som skal i gang nå i 2020.

 

Så var det andre siden av plattingen som sto for tur.

Vi la ut en vannslange fra muren på andre siden, og formet den slik vi så for oss at muren burde gå.

 

Så var det å grave og legge pukk og flis…

 

 

En liten støttemur av smågatestein…

Ble laget, for å holde igjen massene ovenfor…

 

Så ble det fylt på med mer flis, før det ble klart til å legge kantstein og skifer, på plattingen nedenfor blomsterbedet.

 

 

 

 

Kantstein ble lagt i tørr mørtel, som vi fuktet når vi var ferdige…

 

Så var det å lage støttemur nede på gresset…

 

 

 

Så var det å legge skifer…

 

Og Jarle har blitt rene raceren på skiferlegging…

 

Når plattingen var ferdig, var det å fylle på med jord, plante litt, legge på duk, og til slutt et lag med sort pukk på toppen.
Og så litt pynt selvfølgelig…

 

Et lite lag med jord ble også lagt på rett nedenfor plattingen, og så beplantet med sukkulenter.

Jeg nok må kjøpe en del flere sukkulenter om det skal dekke jorden. Men jeg lurer på å legge sedunmatter i stedet, og så plante sukkulentene i mellom.

Men det får vi se på til våren.

 

Nå var juni nesten over, og vi tok noen dagers pause..

Vi fikk dessverre ikke avsluttet dette prosjektet, fordi vi ikke fikk de materialene vi trengte for å komme videre. Men de kommer vel nå i vinter regner jeg med, så da er det bare å fortsette.
Det er heldigvis ikke så mye igjen.

Med ønske om en fin kveld…

 

Lysthuset som “falt”

Det er rart hvordan ting kan skje “helt av seg selv”…
Når man er ute i hagen…
Og bare skal ta bort julelys, granbar og annet julestæsj…
Spesielt når jeg bare “snur ryggen” til mannen min i to minutter…

For i går skjedde det faktisk hos oss.

Stål-lysthuset som vi har hatt i mange år, som ja, Jarle, det hadde begynt å ruste. Det kan hende at den ene veggen også hadde løsnet…
Jeg skal innrømme det.

MEN, at det datt ned av seg selv, mens DU tok ned julelysene… DET tror jeg IKKE på…

 

Slik lå det faktisk da jeg kom opp bakken, etter å ha hentet søppeldunken.

Lysthuset vårt…

Der som vi giftet oss…

Og som NRK var og filmet…

Som vi har sittet og pratet i, mange, mange ganger…

 

Som var fotoplassen da Sara kom hjem etter et år i Florida…

Der hvor julestemningen skapes…

 

Det ligger nå i biter og klar til å kjøres på fyllinga!

Så nå har du skapt deg et nytt prosjekt for denne våren min elskede…

For lysthus skal vi ha. Og jammen skal det bli et nytt prosjekt til i 2019.
Da er det jammen godt at det ser ut til å bli en mild vinter, og at vi har maaaange arbeidslamper til å lyse opp mørke kvelder mens du arbeider ute…

Men du har mang en gang bevist at du er en utrolig dyktig “diversør”, så jeg er helt overbevist om at det kommer en ny utgave av lysthuset, men i en annen variant denne gang.

Jeg gleder meg, og skal hjelpe til så godt jeg kan.

Slik gikk det med blomsterløkene

Hei og takk for sist!

 

Det har jammen meg gått en tid siden det har vært et livstegn fra Huset på landet og liv i bloggen.
Men nå er tiden inne for å samle trådene, og arkiverer årets prosjekter.

Nå er julen snart over, og roen har senket seg. Jobben med å rydde i bilder har startet.

Og nå er det bare en glede! For det har tross alt gått flere måneder uten hagearbeid, og slik er det med meg… I slutten på august er jeg rett og slett lei hage.

Så da har jeg vel fått den pausen jeg trenger.

 

Utfordringen min er nå å få bildene fra mobilen og over til Pc`n, siden de to har bestemt seg for å ikke snakke sammen. Så dette tar tid, kjenner jeg!

Med de første bildene som kom over er der vi slapp i vinter.
Tulipanløkene som ble satt 17. februar…

 

 

Det gikk fint det. Slik så de altså ut den 29. april!

 

Så resultatet ble bra. Så dere som har løker liggende, gi de et forsøk så fort telen har gått.

Vi fikk i hvert fall en fin blomstring, og i høst fikk tulipanene et nytt oppholdssted i bakken.

Så da er det bare å krysse fingrene for at de vil trives der og at ikke rådyrene tar de…

Er jeg sent eller tidlig ute tro…

Nå har vi passert midtveis i februar, og snøen som snøen er nå snart borte. Så nå er jeg daglig en runde i hagen for å se om det har kommet noen nye vårtegn.

I utkanten på hagen har jeg en plass hvor jeg setter planter “på vent”. Og der sto de… Oppe på bakken…  Stakkars! Helt uten noe rundt seg. Verken potter eller jord… Flere perleblomster og tulipaner som jeg bare hadde tømt ut.

Samvittigheten min ble med ett veldig dårlig, så da var det bare å hente frem jord og noe å plante i…

Og da… Under min leting etter noe å plante i, at jeg kom over en noe som lå inneimellom bortimellom.
En pose med tulipanløker…

Ja da var det bare å sette i gang.
Noen av løkene var det litt mugg på, men jeg plantet de allikevel. Selv om de sikkert har blitt utsatt for frost, var de faste og fine.

Så da lurer jeg…

Er jeg sent ute?

Eller er jeg tidlig ute?
Uansett, jeg plantet de. Og hva er det verste som kan skje? At de ikke kommer opp.

I dag er det tykk tåke og 4 grader. Vi venter på at klokken skal være over kirketid, så skal vi i skogen og felle trær. Rart det der… Etter kirketid… Akkurat som om de hører at vi er i skogen med motorsag!

Fin søndag til deg!

Line

Ubudne gjester i Huset på landet

Kjære bloggevenner!

Nå har jeg hatt en uke til ettertanke… Det har vært en lang uke. Med mange tanker…

Lørdag ettermiddag da vi jobbet iherdig med å klargjøre til nyåpning av butikken på jobben,
fikk vi en telefon…
“DET ER NOEN SOM BRYTER SEG INN” i huset “nede”. Dere må komme!!!” 

En slik telefonsamtale setter følelsene i sving… Det føltes helt uvirkelig.
Er det virktelig noen som bryter seg inn? Helt på ekte? Akkurat nå?
Og vi var jo ikke hjemme. Fikk ikke gjort noe…

Vi må hjem!!! Fort!
Da fikk fartsgrenser være fartsgrenser. Vi måtte hjem.
Tankene surret… Det vi visste var at to personer hadde lusket omkring på gården.
Først rundt vårt hus, så ved låven – og så rundt min mors hus. 
Deretter tok de et spett frå låven, og brøt opp døren i huset til min mor.

Så satte de i gang med å tømme huset for verdisaker…

Men heldigvis! De var blitt oppservert, og de skjønte det.
Så innen vi rakk hjem hadde de forlatt åstedet i full fart. Men dessverre IKKE tomhendt.

Her er artikkelen fra den lokale avisen, Fredrikstad Blad.

Så en stor takk, kjære søte deg, som holdt hodet kaldt. Du fikk varslet politiet og naboen, noe som forhindret at vi ble rundstjålet! ♥
Og en stor takk til politiet og kriminaletterforskerne, for at det meste av det som ble stjålet har kommet tilbake…

Tankene har selvfølgelig surret veldig. Hvorfor kom de hit til oss? Var vi tilfeldig plukket ut, eller var dette planlagt?
Eller… Er det min blogg som har forårsaket dette? 

Det som i hvertfall er helt sikkert, er at dette har vært en trist histore.
Ting er ting, og det meste kan erstattes. Men det verste er, om våre barn ikke lenger føler den tryggheten et hjem skal ha.

Vi bestemte oss umiddelbart etter tyveriet, at disse to kjeltringene ikke skulle få ødlegge våre liv.
Det er viktig å leve livet så normalt som man kan, og det prøver vi… Bortsett fra at det nå er montert alarm over alt. 🙂 

Og så kan jeg ikke si meg helt fri fra å ha blitt litt mer mistenkelig på biler i nabolaget…

BEKLAGER – til alle mannlige lesere…

Etter at min “bedre halvdel” leste innlegget mitt, om Mariusgenser til hunden, har jeg fått klar beskjed om at man overhode ikke kaller det mannlige kjønnsorgan for “gullfisken”!

Selv om dette faktisk dreide seg om hunder – har min mann, på vegne av hele det norske herresamfunn – krevd at jeg unnskylder dette på det sterkeste!

Derfor, mine kjære mannlige lesere:

Da jeg i et tidligere innlegg kom til skade av å kalle det mannlige kjønnsorgan for “gullfisken” må jeg herved beklage på det sterkeste…
Les derfor: Men det gjorde ikke noe, for Maja er jo jentehund og trenger ikke plass til “kjøttpølsa”…

Jeg skal selvfølgelig ta dette til etterretning, og heretter lover jeg at jeg  skal bli mer “mandig” i mine beskrivelser.