Jeg glimrer med mitt fravær om dagen… Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi tiden dessverre ikke strekker til! Ikke vet jeg om det er fordi jeg blir eldre, at dagene flyr så fort? De gjorde ikke det før, etter som jeg husker!
Nå har det i hvertfall blitt høst, og hagen begynner å gå i dvale…
Kvelden er her og roen har senket seg i “Huset på landet”…
Not!
Mens jeg sitter på kjøkkenet og koser meg med en kopp kaffe, begynner den Duracellkjærringa mi å bråke! Er det virkelig mulig? Nå som jeg skulle sitte her, helt i min egen verden… Lese masse blogger og bare kose meg!
Da tar ho jammen frem moppen og svinger seg rundt i takten med en musikk jeg ikke engang ønsker å gjengi her.
Nå er det visst tid for rengjøring!
Selvfølgelig kan jeg ikke klage på dette…
Så jeg tar på meg øreklokkene og snur ryggen til! :-))
Nå jeg ser på bildet over, skjønner jeg at selv om barna har blitt store og lekene for lengst er byttet ut med PC og IPAD – har vi fremdeles en liten rotebøtte i huset… Men stakkars ho Maja da… Ho må jo få ha lekene sine fremme hun da…
Glasset med det røde syltetøyet heter Four Berry, og er er en blanding av fire bærslag; jordbær, solbeær, rips og bringebær… Glasset med det orange syltetøyet heter Orange marmelade with honey; og er en apelsinmarmelade med honning…
Etter å ha prøvesmakt “Four Berry” ble jeg veldig overrasket over “ekteheten” i dette syltetøyet. Det smakte helt nydelig.
Og siden jeg ikke er nysjeættig – bare “vitebegjærlig” måtte jeg Google Mrs Bridges, for å se hvilke andre godbiter denne “Fruen” hadde å tilby…
Og jammen har hun mye som ser utrolig fristende ut…
Sennep! Jeg elsker sennep! Dette glasset ser veldig godt ut – så jeg skal derfor gå til anskaffelse av denne varianten…
Andre godsaker:
I tillegg finnes det søte fristelser for gottemumser som meg…
Men siden mine glass var en gevinst, gjenstår det nå bare å finne ut i hvilken butikk disse godsakene er å få kjøpt…
Interiør er en STOR ting i Norge. Vi kan jo bare se alle de flotte bloggene som viser fantastiske hjem, i alle stiler. Det pyntes og styles til det er en fryd for øyet. Og jeg for min del – elsker å lese disse bloggene!
Men det er jo ikke bare for menneskene vi fikser opp…
For lenge siden var jeg på et lite besøk i en av mine favorittbutikker, Galleri Mimosa, i Gamlebyen. Der stod denne hundesengen fra Riviera Maison utstilt…
Den gang lagde jeg et innlegg om hvor veldig Maja ønsket seg denne… Men de som kjenner meg – vet nok at det var matmor som hadde lagt sin elsk på denne. Og når matmor ønsket seg noe…
Så ble Maja SÅ glad. For da fikk hun ny seng!!!
Men matmor ønsket seg mer, hun…
Matskåler fra Riviera Maison – også fra Galleri Mimosa.
Ikke det at jeg spiser av disse to lekre matskålene – men det gjør Maja. Og jeg tror hun har fått ekstra god appetitt etter disse kom i hus… 🙂
Og jeg forteller min mann, som nok synes dette var litt i overkant feilbruk av penger – at vi nå har en usedvanlig lykkelig hund! Og da er det vel greit! Ikke sant? 🙂
Hva med deg? Har du gjort noen “smågale” innkjøp til et dyr?
Det regner i Fredrikstad. Vi snakker ikke små søte regndråper – men stor og stygge! Slike som gjør deg “kliss bløt” om du våger å trosse dem ved å gå utendørs.
Bare det å gå fra huset til bilen og fra bilen og på jobb – en en prøvelse.
På slike dager er en varm innetilværelse å foretrekke… Da er det hyggelig å krølle seg opp i godstolen. Tenne i peisen og stearinslys i enhver krok.
Hvis man da ikke skal lage middag, rydde litt, vaske-, brette- og stryket klær. Hmmm…
Her i huset har vi av alle ting bare spotter som belysning. Tilsammen 36 stk! Vel det er ok det – men jeg har savnet en lampe eller to. Det gjør interiøret fort litt kosligere…
Derfor har jeg gått til innkjøp av enny lampe!
Håndlaget fra Lama…
Den fikk plass på hjørnebordet i stuen.
Så har jeg tørket støv av rådyrene. De bruker å få slippe til på høsten, og blir en del av inventaret helt frem til våren.
Stakkar`n er enda litt fuktig etter den våte støvkluten, og skinner i pelsen 🙂
På fatet ligger også noe kongler jeg plukket på tur i skogen – og på kanten har jeg hengt en gammel hengelås som jeg fant i uthuset.
Nå er middagen fortært og nå skal jeg inta godstolen, pakke meg inn i et pledd og bare kose meg, Husarbeidet blir ikke borte, så det tar jeg en annen dag… 🙂
Vi ankom en vakker, liten og etter hvert fullsatt Skiptvedt kirke, en smule nervøse. Vi hadde lenge tenkt på overlevering av dåpsfatet. Avgjørelsen var tatt og det var ingen vei tilbake. Men allikevel var det vemodig å gi fra seg dette dåpsfatet, som i så mange år har vært en del av vår familie.
Gudstjenesten ble holdt av sogneprest Eivor Andresen. Den inneholdt både taler og vakker sang…
Hun holdt en preken om Syndefallet, livets start og ekteskapet. Noe som gjorde at det ble en rød tråd – med tanke på at motivet på dåpsfatet var nettopp Syndefallet. Tidligere sogneprest Yngvar Nilsen holdt en liten tale om dette. «Vi ser Eva står der og lurer stakkars Adam, slangen er like bak, og vi ser også kunnskapens tre. Nettopp dette var jo også basis i dagens tekst om syndefallsberetningen – og etter 250 år så er dette et ganske underlig sammentreff».
Yngvar Nilsen fortalte i sin tale til menigheten hvordan riksantikvaren hadde gitt samtykke til at menigheten fikk beholde fatet. Han fortalte om brannen i 1762, og at det som var igjen var deler av kirkeveggene, messinglysestakene, og noe sølvtøy til nattverdsutstyret. De regnet også med at messingfatet ble berget ut, men ellers var alt tapt. Og alt var et stort kaos.
Yngvar Nilsen fortalte at de etter møtet med vår familie begynte med slektsgransking. De viste jo navnet Kristen Knudsen, at han var en «Sketveing» og at han var gravlagt i Onsøy i år 1900. Derfra kunne de gå i kirkebøkene og fant da ut at Kristen Knudsen var fra gården Ladim, ca. 3 km fra Skiptvedt kirke.
Til slutt fortalte han at fatet skal henge i buen ved den nåværende døpefonten, når det er arrangementer i kirken, men ellers skal det oppbevares i safen sammen med resten av det gamle sølvtøyet. Vider fortalte han at de drev og forsket på hvor gammelt fatet er og hvem som har laget det. Han forsikret da menigheten og familien om at dette skulle bli fortalt både til menigheten og familien så fort de fant ut av dette. Men at dette var et vanskelig lerret å bleke, så at noen svar til neste uke kunne ikke forventes.Noe som førte til latter i menigheten.
Så ble ordet gitt til min bror, Fritjof som holdt en tale, hvor han fortalte historien om Kristen Knudsen, slik vi har lært den å kjenne.
Nå har vår del av historien blitt avsluttet, og dåpsfatet er endelig der det hører hjemme, etter 250 år på avveie.
Så ble det utført en overrekkelse av dåpsfatet fra vår familierepresentant Fritjof, til menighetsrådsformann i Skiptvedt menighet, Olav Pedersen. Det hele ble avsluttet med applaus fra menigheten.
Etter overrekkelsen var det kirkekaffe (med servering av en NYDELIG kake jeg gjerne skulle hatt oppskriften på), og menigheten fikk da lov å ta dåpsfatet ved nærmere ettersyn. Det var med stor interesse de fremmøtte kom frem til dåpsfatet, løftet på det, studerte og diskuterte. Flere kom til oss og hadde spørsmål, og vi svarte etter beste evne.
For vår familie var dette en veldig god opplevelse. Det at vi så at medlemmene i Skiptvedt menighet var så takknemlig for at fatet nå hadde kommet tilbake. De viste en stor glede, noe som gjorde at vi i vår familie er svært takknemlig for at vi har fått æren av å gi dette dåpsfatet tilbake. Nå sitter vi alle igjen med mange gode minner, samt en historie som nå har kommet til ende.
Vi håper at Skiptvedt menighet får glede av fatet i mange, mange år.
For vår families del startet historien i 1896 da min oldefar var seilskuteskipper og lå til kai i New York. Der ble han kontaktet av en normann ved navn Kristen Knudsen, en mann i 60-årene som unggutt hadde reist til Ameria for å søke lykken. Nå hadde han hjemlengsel og ønsket derfor transport tilbake til fedrelandet.
Han fikk lov til å bli med, og under turen til Norge, ble disse to – min oldefar og Kristen – godt kjent med hverandre.
Da de nærmet seg fedrelandet lurte Kristen på om min oldefar viste om et sted han kunne bo. Han fikk da beskjed om å reise hjem til oldefars familie og bo der. “Si at jeg har sagt at du kan bo hos oss, du”. Og som sagt så gjort! Kristen Knudsen reiste til oldefars familie og fikk lov til å bli boende…
Historien sier videre at da Kristen Knudsen reiste ut som veldig ung gutt, fikk han av sin mor med seg to ting: En nistepakke og et messingfat. Han fikk da vite – av sin mor – at dette var dåpsfatet, som sto i døpefonten i Skiptvedt kirke, som forsvant under brannen i 1762.
Dåpsfatet står registret i Christies middelalderkirkens inventarlister allerede i 1675. Men kan faktisk være så gammelt som fra 1400-tallet!
Hovedmotiv er fra Syndefallet…
Fatet har ikke blitt pusset på baksiden. Her ser man hvordan motivet er preget inn og går ut bak…
Fatet er laget i messing – mest sansynlig i Tyskland, Det er med masse detaljer og er også signert. Initialene er litt vanskelig å tyde men vi tror det er HRHB.
Vi har også fått en liten spalteplass i lørdagens utgave av Fredikstad Bad. Trykkpå linken under om du vi lese artikkelen…
Dessverre ble ikke historien om Kristen Knudsen så lang. Få år etter hjemkomsten, i år 1900 døde han, og ble gravlagt på Onsøy Kirkegård. Fatet ble gitt til oldefars familie som takk for at de tok i mot ham, og lot han få bo i deres hjem. Det har siden hengt på veggen i mine forfedres hjem – og nå sist hos mine foreldre. De har alle tatt godt vare på det, og det har i mange år vært snakket om å gi det tilbake til Skiptvedt kirke.
Etter min nylig avdøde pappas ønske – og vår families ønske, vil vi nå avslutte dette kapittelet, så i morgen blir døpefatet tilbakeført til Skiptvedt kirke – med garanti fra riksantikvaren om at fatet skal henge i Skiptvedt kirke, så menigheten skal få gleden av fatet. De har lovet å ikke pakke det ned og gjemme det bort i en krok! Det er for oss veldig godt å vite.
Hva er vel en bedre start på dagen enn en deilig kopp kaffe og avisa – i fred og ro ved kjøkkenbordet. Nå har det seg slik at dagens avis ligger i postkassa, 1 km fra huset – så det får bli med et interiørblad i stedet…
Min mor spurte forleden om jeg ville ha den gamle kjøkkenvekten som var fra tidligere generasjoner her på gården – og selvfølgelig ønsket jeg det! Jeg synes det er flott å ha ting som har en historie – og spesielt når det har med vår familie å gjøre.
Jeg kjenner at jeg blir glad av å se den… Tenke på alt den har vært med på…
Vel hjemme ble den tatt godt i mot av undertegnede, vasket og studert… Og trygt plasser på kjøkkenbenken.
Mens mannen i huset hadde ikke helt det samme synet på saken!
Noe oppgitt av sin kone: “Skal du ha enda mer “drit” inn på kjøkkenet nå?”
Men selv som nygift har jeg selvfølgelig en viss form for motstandsdyktighet – så jeg forklarte utrykkelig at dette ikke var noe “drit” men et klenodium fra tidligere tider…
Og riktig så dekorativ også, synes jeg!
Hva sier du? Hvordan er det på kjøkkenet ditt? Fyller du også opp med “drit”? 🙂
