Det har jammen meg gått en tid siden det har vært et livstegn fra Huset på landet og liv i bloggen.
Men nå er tiden inne for å samle trådene, og arkiverer årets prosjekter.
Nå er julen snart over, og roen har senket seg. Jobben med å rydde i bilder har startet.
Og nå er det bare en glede! For det har tross alt gått flere måneder uten hagearbeid, og slik er det med meg… I slutten på august er jeg rett og slett lei hage.
Så da har jeg vel fått den pausen jeg trenger.
Utfordringen min er nå å få bildene fra mobilen og over til Pc`n, siden de to har bestemt seg for å ikke snakke sammen. Så dette tar tid, kjenner jeg!
Med de første bildene som kom over er der vi slapp i vinter.
Tulipanløkene som ble satt 17. februar…
Det gikk fint det. Slik så de altså ut den 29. april!
Så resultatet ble bra. Så dere som har løker liggende, gi de et forsøk så fort telen har gått.
Vi fikk i hvert fall en fin blomstring, og i høst fikk tulipanene et nytt oppholdssted i bakken.
Så da er det bare å krysse fingrene for at de vil trives der og at ikke rådyrene tar de…
Nå har vi passert midtveis i februar, og snøen som snøen er nå snart borte. Så nå er jeg daglig en runde i hagen for å se om det har kommet noen nye vårtegn.
I utkanten på hagen har jeg en plass hvor jeg setter planter “på vent”. Og der sto de… Oppe på bakken… Stakkars! Helt uten noe rundt seg. Verken potter eller jord… Flere perleblomster og tulipaner som jeg bare hadde tømt ut.
Samvittigheten min ble med ett veldig dårlig, så da var det bare å hente frem jord og noe å plante i…
Og da… Under min leting etter noe å plante i, at jeg kom over en noe som lå inneimellom bortimellom.
En pose med tulipanløker…
Ja da var det bare å sette i gang.
Noen av løkene var det litt mugg på, men jeg plantet de allikevel. Selv om de sikkert har blitt utsatt for frost, var de faste og fine.
Så da lurer jeg…
Er jeg sent ute?
Eller er jeg tidlig ute? Uansett, jeg plantet de. Og hva er det verste som kan skje? At de ikke kommer opp.
I dag er det tykk tåke og 4 grader. Vi venter på at klokken skal være over kirketid, så skal vi i skogen og felle trær. Rart det der… Etter kirketid… Akkurat som om de hører at vi er i skogen med motorsag!
Nå har jeg hatt en uke til ettertanke… Det har vært en lang uke. Med mange tanker…
Lørdag ettermiddag da vi jobbet iherdig med å klargjøre til nyåpning av butikken på jobben, fikk vi en telefon… “DET ER NOEN SOM BRYTER SEG INN” i huset “nede”. Dere må komme!!!”
En slik telefonsamtale setter følelsene i sving… Det føltes helt uvirkelig. Er det virktelig noen som bryter seg inn? Helt på ekte? Akkurat nå? Og vi var jo ikke hjemme. Fikk ikke gjort noe…
Vi må hjem!!! Fort! Da fikk fartsgrenser være fartsgrenser. Vi måtte hjem. Tankene surret… Det vi visste var at to personer hadde lusket omkring på gården. Først rundt vårt hus, så ved låven – og så rundt min mors hus. Deretter tok de et spett frå låven, og brøt opp døren i huset til min mor.
Så satte de i gang med å tømme huset for verdisaker…
Men heldigvis! De var blitt oppservert, og de skjønte det. Så innen vi rakk hjem hadde de forlatt åstedet i full fart. Men dessverre IKKE tomhendt.
Så en stor takk, kjære søte deg, som holdt hodet kaldt. Du fikk varslet politiet og naboen, noe som forhindret at vi ble rundstjålet! ♥ Og en stor takk til politiet og kriminaletterforskerne, for at det meste av det som ble stjålet har kommet tilbake…
Tankene har selvfølgelig surret veldig. Hvorfor kom de hit til oss? Var vi tilfeldig plukket ut, eller var dette planlagt? Eller… Er det min blogg som har forårsaket dette?
Det som i hvertfall er helt sikkert, er at dette har vært en trist histore. Ting er ting, og det meste kan erstattes. Men det verste er, om våre barn ikke lenger føler den tryggheten et hjem skal ha.
Vi bestemte oss umiddelbart etter tyveriet, at disse to kjeltringene ikke skulle få ødlegge våre liv. Det er viktig å leve livet så normalt som man kan, og det prøver vi… Bortsett fra at det nå er montert alarm over alt. 🙂
Og så kan jeg ikke si meg helt fri fra å ha blitt litt mer mistenkelig på biler i nabolaget…
Etter at min “bedre halvdel” leste innlegget mitt, om Mariusgenser til hunden, har jeg fått klar beskjed om at man overhode ikke kaller det mannlige kjønnsorgan for “gullfisken”!
Selv om dette faktisk dreide seg om hunder – har min mann, på vegne av hele det norske herresamfunn – krevd at jeg unnskylder dette på det sterkeste!
Derfor, mine kjære mannlige lesere:
Da jeg i et tidligere innlegg kom til skade av å kalle det mannlige kjønnsorgan for “gullfisken” må jeg herved beklage på det sterkeste… Les derfor: Men det gjorde ikke noe, for Maja er jo jentehund og trenger ikke plass til “kjøttpølsa”…
Jeg skal selvfølgelig ta dette til etterretning, og heretter lover jeg at jeg skal bli mer “mandig” i mine beskrivelser.
Kvelden er her og roen har senket seg i “Huset på landet”…
Not!
Mens jeg sitter på kjøkkenet og koser meg med en kopp kaffe, begynner den Duracellkjærringa mi å bråke! Er det virkelig mulig? Nå som jeg skulle sitte her, helt i min egen verden… Lese masse blogger og bare kose meg!
Da tar ho jammen frem moppen og svinger seg rundt i takten med en musikk jeg ikke engang ønsker å gjengi her.
Nå er det visst tid for rengjøring!
Selvfølgelig kan jeg ikke klage på dette…
Så jeg tar på meg øreklokkene og snur ryggen til! :-))
Nå jeg ser på bildet over, skjønner jeg at selv om barna har blitt store og lekene for lengst er byttet ut med PC og IPAD – har vi fremdeles en liten rotebøtte i huset… Men stakkars ho Maja da… Ho må jo få ha lekene sine fremme hun da…
Fra venstre står mor med hvit-, Sara med sort- og Tonje med blå Løkendrakt. Og Stine i sin Østfoldbunad. Vi er kjempestolte over å ha disse flotte festdreaktene 🙂
Været var dessverre ikke med oss da vi så barnetoget. Men det sluttet og regne umiddelbart etter toget var over…
En GLAD Sara som går i toget, for siste gang på ungdomskolen. Dyvåt – men like glad!
Min kjære bror, svigerinne og tantebarn gikk også i tog. Det virket ikke som om de brydde seg om regnet de heller…
Vi ønsker dere alle en riktig GOD 17. mai! Og gratulerer med dagen!
Nå er det påskeferie…. Og jeg skal nyte mange fine dager sammen med familien! Vi har klart å samle troppene – så i hvertfall deler av påsken er alle jentene hjemme!
For oss bruker påsken å være en tid da vi får “tatt et røsk” her hjemme. I år blir det nok ingen unntak… men jeg prøver å forhandle meg frem til noen dager på hytta…
Nå kan ENDELIG motorsagene pakkes bort for en stund. For i går ble vi ferdig med dem!
Nå er alle trær som skulle ned i hagen – tatt ned, alt tømmeret er hentet hjem fra skogen – og alt dette er nå kappet og klyvd.
Ser du den haguen med ved på høyre side av låven?
Nå da? :-))
Ferdig! *smiler*
Dagen i dag skal brukes til litt opprydding. Det ligger 7 tonn med grus på hengeren – som skal fylles i hullene på veien.
Etter det – tror jeg kanskje at jeg skal rake litt, og kanskje fortsette å gjøre litt i kjøkkenhagen…
Hello, this is Line’s children speaking! Av og til, så må barna få slippe til på bloggen og fortelle hvordan det virkelig er å være datter av en interiørblogger.
Dette er oss forresten:
Det stemmer. Det blir et julekortbilde. For vet dere hva som skjer når mor i huset begynner å blogge? Da blir det ikke tatt bilder av barna lenger!
Før bloggen til Line ble “født” så måtte vi smile og se glade ut uansett hva vi gjorde, for vi visste aldri når det kunne dukke opp et kamera. Hvis vi satt ute i snøen: Knips! Hvis vi lå og så på film: knips! Og så fort julen kom måtte vi stille oss opp forran juletrær og peiser og det som var, for å kaste glans over høytiden. Men dette var før.
Situasjonen nå? Vi stiller oss opp forran treet: “kan dere passe dere litt, jeg skal bare ta bilde av det fine juletreet til bloggen”. Så stiller vi oss opp forran peisen, og gjør mentale forberedelser før det tradisjonelle julebildet: Vi blir nok en gang bedt om å tre til side, vi har tross alt fått ny julepynt som skal blogges om!
Vi vil ikke gjøre små mammahjerter oppskaket her, men en ting skal dere vite: At våre dorull-nisser og pasta-engler har blitt byttet ut med fabrikat, det sårer. Før fikk man alltid høre at mødre blir så glade hvis de fikk ting barna har laget og det stemmer nok enda, men den eneste julepynten som florerer nå om dagen står det “Eva Solo” eller “Lisbeth Dahl” på. Når ble disse to favorittbarna, som alle ville ha hjemmelaget julepynt fra?
Men i kveld, i kveld har vi tatt saken i egene hender! Vi har lenge lurt på hva som må til for at vi nok en gang skal tre inn i rampelyset! Det er interiør som gjelder på denne bloggen, og det har vi skjønt og tatt høyde for!
På vegne av alle barn av interiørbloggere: Kjære mamma’er. Kan dere være så snill å ta bilde av oss, hvertfall på juleaften? Når vi blir voksne vil vi ikke ha 400 bilder av julepynten til Eva Solo.
Tusen takk for at dere tok dere tid til å lese våre hjertesukk. Dere er veldig flinke til å pynte opp hjemme og blogge om det alle sammen, men når det er så mye pynteputer i sofaen at det ikke er plass til oss lenger må vi sette ned en fot!
Og til Line, mamma, bonusmamma, bloggeren og superwoman: ( Ikke begyn å gråt nå) Vi er så skikkelig glad i deg, og du er den beste vi kunne bedt om. Det er ikke rart at du ligger i fosterstilling med munnen åpen og snorker og sikler når det blir fredag kveld og klokken passerer 20:00, fordi du er så flink resten av uka! Vi er veldig stolte av deg og syntes bloggen din er skikkelig fin! Du sørger for at det alltid er pent og koselig i hjemmet vårt, og det har gjort oss til de ryddige menneskene vi er i dag. Vi vet ikke hva vi skulle gjort uten en sånn supermamma som deg.
Masse klemmer til alle “bloggevennene” til Line, og til Line’n vår. Fra Tonje, Stine og Sara.
Noe sier meg at det foregår en aldri så liten “krig” her i “Huset på landet”…
Vanligvis ligge putene i sofa`ne dandert etter husfruas ønske. Og de blir til stadighet rettet på, slik at de skal ligge pent… (Noen som kjenner seg igjen?)
Selvfølgelig er det lov til å “leve” i vårt hus, men jeg liker at det er ryddig, og har vel kanskje en tendens til å bli en smule irritert når andre husmedlemmer ikke rydder etter seg… Faktisk vinner Maja, hunden vår, den kampen. Hun roter og ligger akkurat der hun vil, og det er ikke mulig å få ho til å rydde etter seg!
Men, nå har flere satt seg i opposisjon! Etter en liten arbeidsøkt med hjemmekontor, skulle jeg ta en liten pause og innta sofa`n…
Hmmm… Ikke helt lett dette!
Alle putene var nå plassert (les lempet) opp i den sofa`n som jeg bruker… Det virker tydeligvis som om mannen i huset er på krigstien!
Så mens dere andre kanskje går en stille og fredfull helg i møte, manner jeg meg opp til en aldri så liten “kamp” :-)) Her gjelder det tydeligvis å markere seg!
