Tennåringsdøttre

Phuuu !!!
Hvor mye skal egentlig en mamma tåle?
Er det faktisk mulig å få en ungdom SÅ sint i løpet av 3 ord: Rydd rommet ditt…

3 ord og du får en eksplosjon!
Jeg var da ikke sånn? Helt sikkert! Jeg kan ikke ha vært sånn!!!

Og er jeg virkelig så streng?
ALLE andre får lov til å pearse seg overalt! 
ALLE andre får lov til å sove hos kjærsen sin!
ALLE andre får gå på kveldskino på lørdag!

De andre foreldrene er så kule de!

Men ikke jeg!
Kun 1 pearsing!
Nei, man overnatter ikke hos kjærsen før man er kanskje rundt 30 år…
Og kino kan man gå på litt tidligere…

Eller kanskje jeg overreagerer ?

BREV TIL EN MOR

En mor kommer inn på sin datters soverom og finner et brev på hodeputen
hennes. Med bange anelser og skjelvende hender åpner hun og leser det:

Kjære mamma.

Du må ikke bli lei deg for dette brevet. Jeg har reist ut i verden med min nye kjæreste. Han er ordentlig kjekk med alle piercingene og tatoveringene sine.

Men jeg har flere gode nyheter. Jeg er gravid, og jeg er sikker på at vi kommer til å bli lykkelige i den store campingvogna Kent Ståle har på MC-klubben i de svenske skogene. Han vil ha mange flere barn med meg, og det er jo min drøm også!

Jeg har lært at hasj ikke er farlig, og vi skal dyrke det til oss selv og vennene våre, som gir oss all kokainen og ecstacyen vi måtte ønske oss.

I mellomtiden ber vi for at de finner en kur for AIDS slik at Kent Ståle kan bli bedre, han fortjener det.

Ikke vær redd for meg, jeg er femten nå og stor jente. Jeg skal nok komme på besøk en dag og vise deg barnebarna dine!

Din hengivne datter,
Anita

PS: Mamma, det er ikke sant. Jeg er hos naboen. Jeg ville bare vise deg at det finnes verre ting her i livet enn karakterboka mi, som ligger i skrivebordsskuffen min.

Klem!

Hmmm…

Da er det kanskje ikke så farlig om min datter har 2 pearsinger?
Eller går på kveldskino?
Men å overnatte hos kjærsten er helt uaktuellt!

Det er jammen ikke lett å være tennåringsmor…

Line ♥

Dagen derpå.

Det som i går virket som en veldig god ide, føles i dag som en mindre god ide.  Jeg har laget en blogg!!!

Minner meg litt om en fest vi var på hos min bror i fjor sommer… Da virket det som en veldig god ide at vi klokken 02.00 startet motorsaga for å ta bort det Syrintreet som vår kjære farmor hadde plantet der i 1942, bare for å få litt bedre utsikt. Dagen etter, forsto vi ikke helt hvordan dette kunne være en SÅ god ide.

Kjenner igjen den følelsen nå, men kan ikke gi opp allerede dag 2!

Så… Nå får stryketøy være stryketøy. Her skal det blogges!

Vi bor på landet. Ganske langt fra andre. Faktisk så må vi kjøre eller gå nesten en km for å komme til hovedveien. Der bussen går kl. 06.30 og 23.30 mandag til fredag. Heia kollektiv transport!
Men vi har valgt å bo her og trives med det. Nå som det er vinter, har vi gått i dvale. Det vil si at alle de nye prosjektene våre får vente til våren. Da går vi ut og blir ute til høsten kommer. Så egentlig, hvis vi tar gjennomsnittet, så er vi vel ute noen timer hver dag.

Det er om sommeren det er fantastisk å bo her. Da kan vi sitte på trappa med en kaffekopp, å se rådyr og elg gå på jordet. Det er idyllisk.

(Jordet ble sprøytet med Harmoni sprøytemiddel, noe dere kan se at fungerte dårlig, men rådyrene koste seg…)

Nå er det vinter, så da får vi heller ta kaffen ved peisen å drømme om sommeren…

Jeg drømmer om et drivhus…
Et sånt med grønn ramme og krusseduller på. Med plass til tomater, slangeagurk, ferskentre og et druetre. Det skal også ha plass til et bord og to stoler, så jeg kan sitte å lese i hagebøkene mine, mens jeg nyter et glass rødvin…
Høres ikke det romantisk ut?

Jarle kaller mitt drømmedrivhus for Kappellet.
Han mener at det er unøddvendig å lage et drivhus, når plantene allikevel dør inne i huset…

Jeg får fortsette å drømme…

Line ♥

Reaksjoner på når mamman blogger…

Fjortis….   Det tikket inn en melding fra vår eldste datter… He-he… Ikke bare bare å oppleve at "de gamle" inntar de unges verden. Men det er vel kanskje den veien vi må gå hvis vi skal henge med i tiden.

Den yngste er stolt over mammas innsats. Hun oppfordrer til videre innsats,

Den mellomste forlblir taus inntil videre…

Mannen i huset synes det er greit, så lenge det ikke går ut over han. Med hennsyn til mat , husarbeide og pleie…

 Jeg går på med liv og lyst!!!

Positive innspill mottas med takk, men negative ønskes ikke på grunn av dårlig selvtillit…

Line ♥

Velkommen til min blogg.

En ny barriere er brudt! Nå har jeg laget en blogg!
Med god hjelp fra min yngste datter Sara, som har hjulpet meg med header, og gitt meg en lett forklaring på hvordan dette fungerer, er jeg nå i gang… Hvordan det skal gå når jeg skal gjøre dette alene, er jeg faktisk ganske usikker på…

I denne bloggen vil jeg dele med dere, min hverdag, ting som opptar meg og min hobby – hus og hage –  Jeg vil også vise dere bilder over gangen i alle våre prosjekter.

Vi bor på en gård som opprinelig er fra sisten på 1800 tallet. Det er dessverre ikke mye igjen fra den tiden. Det eneste som er igjen er et stabbur, et skjul som ble gjort om til garasje, og et skjul som fikk en carport tilbygd.
På gården er 11 høner og en hane. Det var 12 høner helt til hønsehøken fant det for godt å forsyne seg… Og så har vi hunden vår Maja, en strihåret dachs på 1 ½ år.

Selv bor jeg i en kårbolig som ble bygget i 2001. Mine foreldre bor også på gården i hovedhuset, som ble bygd i 1995. Det gamle huset på gårde måtte dessverre rives på grunn av tilstanden og plasseringen. Låven rev igrunnen seg selv, og ble erstattet av et nytt vognskul på 1980-tallet.

For at dere skal bli litt bedre kjent med meg vil jeg fortelle at jeg bor sammen med min mann Jarle, 2 døtre, Sara og Stine og hunden Maja.
Min manns datter, Tonje, er hos oss så ofte hun kan, og sammen har vi det helt topp!

Jeg jobber i et mannsdominert yrke, jeg selger verktøy og det du trenger for å feste det du bygger med – skruer, spiker og fugemasser. Det er en jobb jeg elsker! Jeg liker også å prøve det verktøyet jeg selger, derfor må jeg jo låne det med hjem, og bygge nye prosjekter her.
Fint at jeg har en nevenyttig mann som kan hjelpe meg. Jeg synes jo faktisk at jeg er ganske flink, så adrenalinet stiger ganske så høyt når jeg ikke får det til, og mannen min ler og sier: Se så nydelig ho er der ho sitter med alt for store hansker… Men jeg prøver ihvertfall! Alt jeg fysisk klarer, prøver jeg… og litt til… he-he…

Historiene kommer etterhvert. Kan vel ikke skremme dere bort allerede nå?

Vi blogges… 
klem fra Line ♥